Superhost i fokus: om å fylle et hjem med liv etter tap

Superhost Marianne var plutselig alene i Craftsman-huset hun og hennes avdøde mann renoverte sammen. For å ta seg sammen startet hun sin egen bedrift og åpnet California-hjemmet sitt for gjester fra hele verden. Med egne ord forteller hun hvordan vertskap ga livet hennes en ny mening og hva det vil si å være en kvinnelig entreprenør:

Det var noe nyttig med å ha liv og mennesker i huset igjen.

Da jeg mistet Mike var det en enorm følelse av tap og tomhet, et tomrom. Han ble operert i mai 2017 for det som skulle være en standard prosedyre, men det var komplikasjoner, og han klarte seg ikke. Fire dager før dette feiret vi 26 år sammen.

Datteren min hadde flyttet hjem for å bo hos meg. Nesten et år senere flyttet hun, og plutselig var jeg alene i huset.

Jeg husker ikke en spesifikk hendelse eller grunn til at jeg begynte som vert. Det bare dukket opp i tankene mine. Jeg dro til Oregon en tur i september 2017 for å treffe venner, og jeg bodde på Airbnb der. Verten var en flott kar, og jeg forklarte hva som hadde skjedd. Det begynte å slå meg at det å være vert kunne være en mulighet for meg.

Etter at mannen min døde tok pensjonen hans slutt, og det var et stort inntektstap. Jeg jobber for meg selv som lærer, forfatter og gartner. Jeg var ikke på et sted hvor jeg kunne fokusere.

Airbnb var i min fantasi en kilde til enkel kontantstrøm. Men det er jobb. Og siden jeg var en enslig kvinne, hadde jeg bekymringer om sikkerhet. Jeg kjøpte låser til gjesterommene og mitt eget rom, men jeg tror jeg bare har låst døra én gang da det var en kar som sjekket inn veldig sent på kvelden. En venn av meg, som også er vert, foreslo at jeg skulle skrive en beskrivelse av hjemmet mitt for å tiltrekke meg de menneskene jeg ønsker, og så langt ser det ut til å ha fungert. Kanskje det er naivt, men jeg har tillit til at folk for det meste er gode.

Å være vert ble en måte å være litt mindre eneboer på. Det ble en grunn til å holde huset rent, en grunn til å være modig. Du må ta deg litt sammen. Det var bare gode ting.

Jeg minnes Mike for hver eneste person som kommer inn. Det er både trist og styrkende.

Han elsket å jobbe med dette huset. Han var snekker. Da vi kjøpte huset i 1995 var det ødelagt og trengte oppussing, og han gjorde det til et veldig vakkert sted å bo. På noen måter får jeg oppleve ånden og energien hans når folk kommer inn i huset, legger merke til treverket og sier: "Jøss.”

Jeg er så stolt. Jeg kjenner det for oss begge. Det er så fint at jeg kan dele det.

I begynnelsen fortalte jeg gjestene at jeg nettopp hadde mistet mannen min. Litt etter litt var det ikke lenger det første jeg fortalte.

Jeg har vært utrolig heldig med gjestene jeg har hatt. Siden jeg bor i Santa Monica ville de dra til stranden, piren og Venice, så jeg så dem egentlig ikke. Jeg trengte fortsatt mye plass og stillhet, så det var perfekt.

Av og til snakket vi over en kopp kaffe eller satt ute på verandaen med et glass vin i havbrisen. Noen av gjestene var virkelig hyggelige mennesker å snakke med. Det var en påminnelse om at livet går videre, selv om det høres ut som en klisjé.

En gjest var en ung kvinne. Jeg hadde ikke nevnt at Mike var død, men kanskje hun la merke til bildene av ham i huset. Hun fortalte meg at hun hadde mistet kjæresten noen måneder tidligere i en ulykke. Så jeg befant meg på et utrolig sted hvor jeg ikke bare åpnet huset, men et sted hvor hun kunne snakke om tapet sitt med noen som forsto. Og for meg var hun en jeg kunne snakke om Mike med. Vi hadde noe til felles, en utrolig synkronisering. Vi har tekstet noen ganger. Hun kommer kanskje eller kanskje ikke tilbake, men i en liten stund rørte vi ved hverandres liv.

Som verter deler vi et sted, men noen ganger er det en plass hvor vi deler så mye mer.

Da jeg åpnet hjemmet mitt kunne jeg gi noe, selv da jeg følte meg uttømt.

Nå har jeg mitt eget firma. Det er mye å si om det å være sin egen sjef og å ha full kontroll over hvordan livet ditt utvikler seg. En kvinne kjenner en ekte følelse av makt når hun driver sin egen virksomhet.

Det høres kanskje litt merkelig ut for folk, men det er noe hellig ved å ønske en fremmed velkommen. Som verter fungerer vi som guider for slitne reisende. Og når man er såret, ensom og har det vondt, gir denne samhandlingen og kontakten litt lindring.

Bilder gjengitt med tillatelse fra Marianne